Martingalen er en av de mest brukte hjelpetøylene, som vi møter både i sporten og i fritidsridningen. Bruksområdet er ganske bredt, og brukt riktig kan den gjøre stor nytte for både ryttere og hester på ulike utdanningsnivåer.
Men vet du nøyaktig hvordan martingalen virker, og hvordan du tilpasser den slik at den virkelig gjør jobben sin?
Disse spørsmålene og mange andre om martingalen skal vi prøve å besvare i denne artikkelen.
Hvordan er en martingal til hest bygd opp?
Den klassiske martingalen har form som en Y og består av to deler:
brystremmen – det er den lengre remmen som i den ene enden ender i en løkke som vi fører salgjordengjennom. Løkken kan justeres, og det er med den vi kan forlenge eller forkorte martingalen. I den andre enden deler brystremmen seg i to smalere remmer som ender i metallringer som tøyleneløper gjennom. Når man bruker martingal, anbefales det å bruke såkalte tøylestoppere. Takket være disse små delene i gummi eller lær som sitter på tøylene, glir ikke martingalens ringer for langt fram og hekter seg verken i bittetsringer eller i hestens mule.
halsremmen – det er en bred løkke som, slik navnet sier, ligger rundt hestens hals. Halsremmen kan også justeres i lengden, slik at den kan tilpasses hestens størrelse. Halsremmen gir dessuten ekstra sikkerhet for rytteren, som alltid kan gripe tak i den, for eksempel på hester som bukker kraftig (nyttig i arbeidet med unge hester).
Martingaler er oftest laget av lær, men vi møter også modeller av bånd eller andre syntetiske materialer som plast eller biothane. De fleste ryttere foretrekker lærmartingaler på grunn av vekten og den lille risikoen for gnagsår. Ved en lærmartingal er vedlikeholdet viktig, slik at læret forblir mykt og litt elastisk. Lær uten skikkelig stell er langt mer utsatt for sprekker og brudd, særlig ved en martingal som utsettes for stort trykk.
Martingalens virkning
Martingalens viktigste oppgave er å hindre hesten i å løfte hodet så høyt at det kommer utenfor det punktet der rytteren kan kontrollere det. Den forebygger også situasjoner der hesten – ved å kaste hodet opp eller trekke det tilbake i hoppet – kunne treffe oss i ansiktet med nakken.
I det øyeblikket hesten prøver å kaste hodet opp, legger martingalens ringer trykk på tøylene og dermed på hestens munn og oppfordrer den til å senke hodet.
Martingalens virkning er forholdsvis mild sammenlignet med andre hjelpetøyler som for eksempel chambon, utbinder eller glidetøyle.
Selv om martingalen på grunn av ringenes vekt alltid vil legge i det minste et lett trykk, kan vi styre virkningen ved å gi etter eller ta an på tøylen.
Derfor kan martingalen, i motsetning til andre hjelpetøyler, brukes (og anbefales ofte til og med) ved sprang over hindre. Ved å gi hesten tøyle sikrer vi den nesten uhindret bevegelsesfrihet i halsen. Den eneste disiplinen der martingal ikke er tillatt under stevner, er dressur. Martingalens oppgave er altså ikke å låse hestens hode og hemme bevegelsene, men bare å korrigere hestens holdning og gi rytteren større sikkerhet.
Bruk av martingal forebygger også at hestens munnviker blir såret når rytteren holder hendene for høyt. Derfor er det også lurt at nybegynnere bruker martingal.
Typer martingaler
I tillegg til den klassiske martingalen vi har skrevet om til nå, finnes det også ulike varianter:
martingal med bogstykke – den ideelle løsningen for ryttere som på den ene siden trenger martingalens funksjon og på den andre vil hindre at salen glir for mye. Når de to tingene kombineres i én, som i disse modellene blir de mye enklere å ta på og bruke. I slike modeller festes brystremmen som regel til salgjorden med en karabinkrok. Martingalen kan som oftest hektes av, slik at man om nødvendig også kan bruke bogstykket alene.
trekantmartingal (bib) – denne typen har i stedet for to remmer i den øvre delen en sammenhengende trekant som også ender i ringer som tøylene løper gjennom. På grunn av trekantens vekt er virkningen av denne martingaltypen kraftigere. Den gjør også at tøylene er nærmere hverandre, noe som gjør det lettere å styre og svinge en hest som „går kraftig“. Slike martingaler møter vi oftest hos veddeløpshester eller i feltritt. Ved et rytterfall hindrer en bib bedre enn en klassisk martingal at tøylen faller ned fra hestens hals, noe som beskytter mot at den ryker – eller enda verre – mot skader på hesten hvis tøylen skulle vikle seg rundt beinet dens.
elastisk martingalgaffel – den møter vi som regel bare som martingalens øvre del som hektes på et bogstykke. Laget av gummi eller et annet elastisk materiale gir den hesten mer frihet enn en stiv martingal. En god løsning for hester som reagerer dårlig på martingalens kraftigere virkning, eller som har tendens til å stivne i rygglinjen.
irsk martingal (tøyleholder) – det er rett og slett en kort, enkel rem med ringer i begge ender som forbinder tøylene foran hestens hals. Remmens viktigste oppgave er å hindre at tøylen faller ned fra hestens hals etter et rytterfall. Tøyleholderens rolle er snarere å gi ekstra sikkerhet; den har ingen korrigerende virkning.
Hvordan tilpasser man en martingal?
For at martingalen skal virke riktig, må den være godt tilpasset. En for kort martingal vil hemme hestens bevegelser for mye, særlig halsens og ryggens arbeid (særlig under sprang kan den få hesten til å hoppe med såkalt „omvendt rygg“). En for lang martingal vil ikke bare unnlate å gjøre jobben sin, men kan også være farlig – hesten kan få en hov inn i den og velte.
Justeringen av martingalen kan vi begynne med halsremmen. Den må være så løs at vi kan få en hånd på høykant inn mellom remmen og hestens hals.
Neste steg er å justere martingalens lengde. Når den løftes maksimalt opp, skal ringene befinne seg omtrent i høyde med hestens manke.
Husk, når du fører martingalens løkke gjennom salgjorden, å plassere den rett på midten mellom hestens bein. På den måten virker martingalen jevnt og drar hestens hode nedover og ikke til siden. Du unngår også situasjoner der hesten kunne gni et av forbeina mot martingalen.
